«But the truth is, I’m just not ready to end up anywhere»

I går så jeg Tim Burtons ”Big Fish” for første gang på fem år. Det er rart, hvordan man forandrer perspektiv på ting, og hvordan metaforer kommer klarer frem i konteksten av omskiftninger i ens eget liv.

For dem som ikke har sett filmen, så er den basert på en bok med samme navn, og er i utgangspunktet bare en rekke metaforer og lignelser i form av en fars historier til sin sønn gjennom livet. ”Den endelige ironien når man har fortalt en skrøne så mange ganger at man selv blir historien”. Men jeg skal ikke avsløre plottet for de som enda ikke har sett filmen.

Men den fikk meg til å tenke – som den alltid gjør. Sett i lys av opprivende hendelser i mitt eget liv det siste halve året, fra brudd og flytting fra studiested og alle folkene der, til Oslo og arbeidslivet. På mange måter, i fare for å virke pretensiøs, føler jeg meg som en fisk fanget i en strøm mot et uendelig stort hav, uten trygghet, og ikke med annet verktøy en ubøyelig vilje til å bli noe, til å fortsette å svømme. En fisk vokser i forhold til dammen den er i, sies det.

Det er da lett å ende opp i en refleksjon av sitt eget liv og de valg man har gjort. Det er jo aldri noe sånt som et enkelt valg, godt eller ondt, hvitt eller svart. Har man gjort det rette valget? Hvordan kan man vite? Tør man ta steget fra å være en stor fisk i en liten dam, til en liten i det store ukjente?

For meg sier dette alt:

”This town is more than any man
could ask for.

And if I were to end up here,
I would consider myself lucky.

But the truth is, I’m just not ready
to end up anywhere»

På mange måter summerer det mye av de tankene som har surret rundt i hodet på meg det siste halvåret, og definerer følelsen bak mine valg. Om de er riktige vil jeg nok aldri finne ut av. Men nå er det nok kontemplering. Man har jo et liv å leve!

– Kristoffer

Reklamer

I dag fikk jeg følgende epost

I dag fikk jeg følgende epost, og føler meg noget fristet til å svare. Mest for å finne ut hvem denne personen er, som tror at masseutsendelse via google translate er en god idé for å vekke interesse hos mottakeren. Til alle dere som ser humoren, ha en fornøyelig lesning:

Hei Kjære,

Hvordan er du i dag? Håper jeg fint, jeg vet denne e-posten kommer til deg som en stor overraskelse, er sannheten jeg fikk din e-kontakt fra en annonse SITE på Internett og besluttet å kontakte deg angående denne virksomheten Proposal, var grunnen til at jeg kontaktet du bare fordi jeg virkelig ønsket å sørge for at jeg arbeider med et ekte menneske, og ikke noen imaginære, det var derfor jeg gikk til et sikret REKLAME nettsted.

Mitt forslag:

Jeg Mr.Christopher Johnson fra Harlesden North West London, her i England. Jeg jobber for Credit Suisse Bank London. Jeg skriver du fra mitt kontor som vil være av stor enorm fordel for oss begge. I min avdeling blir assisterende manager (Greater London region), oppdaget jeg en forlatt sum på GBP 16,5 millioner (seksten millioner fem hundre tusen pund) i en konto som tilhører en av våre utenlandske kunder Late Mr. Moises Saba, en jøde fra Mexico som ble et offer for et helikopter krasj tidlig i år, drepte ham og familiemedlemmer. Mr Saba var 46 år gammel, også i helikopteret på tidspunktet for ulykken var hans kone, deres sønn Avraham (Albert) og hans datter svigersønn. Piloten var også døde.

Valget av kontakter du er vekket fra de geografiske natur hvor du bor, særlig på grunn av sensitiviteten av transaksjonen og konfidensialitet her, Nå vår bank har ventet på noen av de pårørende til å komme opp for kravet, men ingen har gjort det, jeg personlig har vært mislykket i finne slektninger, jeg søker ditt samtykke til å presentere deg som den neste av slekt / Will Betalingsmottakers til den døde, slik at utbyttet av denne kontoen verdsatt til 16,5 millioner GBP kan bli utbetalt til deg.

Dette vil bli utbetalt eller delt i disse prosenter, 60% til meg og 40% til deg, jeg har sikret alle nødvendige juridiske dokumenter som vi kan brukes til å sikkerhetskopiere dette kravet. Alt jeg trenger er å fylle inn ditt navn til dokumenter og legalisere det i rettssalen her for å bevise at du som legitim betalingsmottakeren.

Alt jeg trenger nå er ærlig samarbeid, taushetsplikt og tillit til at vi ser denne transaksjonen gjennom. Jeg kan garantere deg at dette vil bli utført under en legitim ordning som vil beskytte deg mot eventuelle brudd på loven.

Hvis du er interessert i dette DEAL, vennligst gi meg følgende detaljer som vi har sju virkedager å kjøre dette DEAL gjennom:

1. Fullt navn:
2. Ditt telefonnummer:
3. Din Kontakt Adresse:
4. Alder / kjønn:
5. Kjerne jobb / Yrke:
Seks. Din private e-postadresse
7. Nasjonalitet

Etter å ha gått gjennom en metodisk søk, bestemte jeg meg for å kontakte deg Håper at du finner dette forslaget interessant, Vær på bekreftelsessiden av denne meldingen og viser din interesse, vil jeg gi deg mer informasjon. Vennligst kontakt meg på Telefon: +447031893859 eller e-post.

Forsøke å gi meg beskjed om avgjørelsen i stedet holde meg venter.

Best Regards,

Mr.Christopher Johnson
Telefon: +447031893859

«The Power of Words»

Her om dagen fant jeg en video på YouTube som virkelig gjorde et inntrykk på meg:

Med sine to replikker formidler snutten et så utrolig sterkt og gripende budskap. Det hele ender egentlig opp i et metabudskap, noe som i og for seg er kult nok. Men denne filmen… Det er så vakkert og enkelt vist. Hvordan man kan si det samme, men med forskjellige ord.

Jeg har alltid hatt en interesse for retorikken, talekunsten – en tradisjon som strekker seg tilbake til de greske filosofens tid. De mente at hvordan man sier eller skriver noe har stor betydning. For meg viser denne filmen så enkelt det mange forsøker å gjøre så komplekst.

Uansett så var dette noe jeg ville dele, for jeg tror vi alle for sjelden stopper opp og tenker over det vi skrive, eller sier for den saks skyld. Jeg tror mange der ute kan utrykke seg mye bedre om det bare tar et steg tilbake og spør seg: – Kan jeg si dette på en anne måte, og blir det da bedre?

Merket med , , ,

Tollarar, syndarar og PR-folk

Den siste uken har debatten rast rundt PR-bransjen: er vi skurker? Karl-Fredrik Tangen går så langt som å si at ”noe er råttent i kommunikasjonsfaget”, og Elin Ørjasæter utpeker oss som kalde: – Man må være PR-rådgiver for å resonere så kynisk, sier hun.

Jeg kjenner meg ikke igjen. Dette er ikke meg!

På side 79 i dagens DN kommer endelig Kommunikasjonsforeningen sin yrkesgruppe til unnsetning, og Astrid Mjærum forklarer hvordan PR-bransjen faktisk opererer.

Personlig tror jeg nok at alt for mange henger seg opp i den gamle definisjonen av PR. P.T. Barnum sa en gang at ”all PR er god PR”. Denne definisjonen av ordet ligger nok mer i retning markedsføring og promotering. Jeg har selv jobbet med promotering for konserter og andre arrangement, og denne stillingen ble feilaktig kalt PR-sjef.

Da jeg fortalte en venn av meg at jeg jobber med PR, trodde han med en gang at jeg var ”en av gutta i Mad Men”. Mange har nok sett TV-serien – hvor menn går i dress, kvinner blir sjikanerte, og bransjen stinker av alkohol, korrupsjon og utroskap. Jeg tror dessverre nordmenn i dag mener at det nettopp er slik vår bransje fungerer.


(Det er ikke slik man jobber i PR-bransjen i Norge)

Våkn opp!

Vi er ikke lenger i 60-tallets USA. Integritet har blitt et nøkkelord. Etikk står i første rekke. PR står ikke for PRomotering, men for Public Relations – samfunnskontakt! Jeg går aldri på jobb og tenker ”hm, i dag skal jeg jaggu lure noen, få de til å se en annen vei, og spre mine korrupte tanker og ideer med skarpe og forførende ord, bare for å knuse konkurransen”. Jobben min er å tette informasjongapet. Sørge for at folk snakker sammen, at de kommuniserer, være seg internt eller eksternt. Å skape forståelse.

Jeg blir litt forbanna når en bransje som generelt har så sterke etiske prinsipper og grunnleggende gode intensjoner blir servert til glupske ulver, og må tåle både pepper og salt fra rikssynsere, politikere, gud og hvermann.

PR og kommunikasjon er verktøy og fag. Så vennligst ikke skjær alle over en kam fordi noen sorte får bryter ut av flokken.

Teambuilding i NITO

Teambuilding. Å jobbe sammen. Et nøkkelord for en hver organisasjon. Det har Steinar, generalsekretæren i NITO, skjønt.

Vi har de to siste dagen vært på Oscarsborg for å vurdere NITOs strategier, samt å bli bedre kjente med kollegiet. Jeg har bare ett ord for å beskrive det som føles som en uke med læring: fantastisk!

Vi startet turen i seilbåt gjennom Oslofjorden mot Oscarsborg, hvor ble inndelt i grupper og fikk utdelt strategien til NITO for å diskutere og dissekere som vi ville. Her ble vi også servert reker til lunsj. Det er en egen følelse, det å sitte på båtripa i stekende sol, pille reker og høre på måkeskrik, NITO-ansatte som diskuterer og latter i festlig lag som ruller over bølgene. Også har man selvfølgelig de fantastiske NITO Studentene. Å dra på tur med Kristine, Erik (begge på bildet under) og alle de andre er virkelig gøy!

Når vi endelig kom frem til Oscarsborg holdt vår ærede generalsekretær en introduksjon om lagarbeid og ledelse, før vi fikk servert baugetter til lunsj. Så var det (for oss som droppet slitsom zumba og omstridt omvisning) duket for en hybrid mellom «Fangene på Fortet og Fear Factor»-experience. Vi måtte inn i tre forskjellige, relativt mørke rom hvor vi i tur og orden måtte grave i krukker etter edderkopper, stikke hendene ned i stinkende grisemat på jakt etter bokstaver, før vi til slutt måtte smake, lukte og kjenne på forskjellige matretter. Så måtte vi i beste fangene på fortet stil løpe rundt  festningens underjordiske ganger på jakt etter spørsmål. Uansett hvor ekkelt dette egentlig var, så er det nok det jeg kommer til å huske best fra turen. Om ikke det blir det kjæreste minne akkurat. Vel, om man ser bort fra at jeg (laget mitt) vant!

På kvelden var det duket for middag og sosialt samvær. Maten var et fantastisk måltid bestående av grillmat og tapas. Både humor og taler fløt fritt, og vinen gav en herlig bedøvende følelse av tilfredshet.
Utpå natten ble jeg da selvsagt utfordret av Kristine til å bade.
I havet.
I slutten av August.
DET… var kaldt!
Men totally worth it!

Vi var også så heldige å få etikkforedrag fra Einar Øverenget. Det er første gang jeg har opplevd etikk som spennende, humoristisk og engasjerende. Den mannen kunne virkelig retorikken sin!

Uansett, så var det en sliten, men veldig lykkelig, gjeng som satte seg på båten til Drøbak onsdags formiddag. Det tar på med to dager teambuilding. Og vet du hva Steinar? Jeg tror det funka!

Merket med , ,

Fremtiden er i glass

Jeg har sett fremtiden!

Eller…

Det vil si, jeg har sett Cornings versjon av fremtiden. I videoen «A Day Made of Glass» får vi vist en verden der touchteknologien som vi i dag har i telefoner og nettbrett, har spredt seg ut til nesten alle aspekter av hverdagen. Jeg liker det! Jeg leker meg med denne tanken, altså et sømløst liv mellom all elektronikk. Bort med alt som heter kabler. Bare rent, effektivt og berøringsvennlig glass. Mye av dette kan selvsagt virker utopisk, men som en klok mann en gang sa:  -Man tror man har sett alt, men så kommer det jaggu noe nytt!

Jeg elsker å leve i en tid der det som for mine foreldre var Science Fiction, er hverdagen for meg. Det jobbes for tiden med hologram til smarttelefoner. HOLOGRAM!
Fremtiden er i glass, og jeg gleder meg som en unge på juleaften!

Merket med , , , ,

Om League of Legends (LoL) – en litt nerdete post

Det er ikke ofte man kommer over spill som trekker tidsbruken i tvil. For min del går jeg som oftest lei etter en time med spilling, og jeg har alltid fryktet massive fritidssluk som World of Warcraft. Jeg har ikke tid, jeg har ikke lyst og jeg eier ikke interesse.

Når det kommer til LoL (ja, jeg vet at forkortelsen er morsom), stiller det seg litt annerledes. Det er irriterende gøy å vinne. Og det er et sant helvette å tape! For å sitere mine venner Stig og Ørjan: «EG SKJØNNA IKKJE KOFFOR EG GIDD Å SPILLE DETTE SPILLET!» og «Kriss, eg like ikke dette spillet mer…». Dette skjer nesten hver gang vi setter oss ned for å spille. Så hvorfor gjør vi det? Hvorfor utsetter vi oss for den lidelsen, denne makabre selvtorturen av nedtur etter nedtur?

Fordi det finnes få ting som er så tilfredsstillende som å se at alt «funker». Når alle mekanismer klikker og laget jobber sammen, DA er det gøy å spille League of Legends. Man kan sammenligne det med å spille poker. Det suger hestetestikkel å tape potten. Men når man greier å bløffe, eller man rett og slett sitter på den beste hånda, da pumper adrenalinet, og det er virkelig gøy å spille. Slik er det med LoL også; You’ve got to take the good with the bad!

«Hva er LoL?» tenker du sikkert nå. Vel, det er vanskelig å forklare, men det er i utgangspunktet et fem mot fem-spill der målet er å ødelegge motstanderens base. Om du er interessert i hvordan det fungerer kan du se denne videoen:

Uansett så er det alltid, som med alt annet, gøyest å spille med folk man kjenner. Kanskje spesielt når man har tatt et par øl, og alt bare glir ut i kødd og sosialt samvær(over Skype). Jeg skjønner at spill som League of Legends ikke er for alle. Men for oss som fikk konkurranseinstinktet inn med morsmelka er det virkelig gøy.

Det beste med spillet er selvsagt at det er helt gratis. Man kan betale for å kjøpe ting, men man trenger ikke bruke et rødt øre for å få fullt utbytte av spillet, og det er på ingen måte hemmende å la være å putte sine surt oppsparte kroner inn i spillet. I forhold til pengebruken kan det være at det er sunnmøringen i meg som snakker, men det får nå være. Det er jo tross alt gratis!

Jeg vet ikke om jeg når ut til noen som helst med dette, og det er forøvrig ikke meningen at dette skal leses av alle og/eller være interessant for alle. Men for de som ønsker å prøver, så kan man altså lage seg en helt gratis konto her og laste ned spillet.

Også bare kaster jeg med traileren fordi den er grisefet 😀

Merket med , , , ,

Mitt (nye) lille Oslo

Det har vært noen hektiske uker den siste tiden. Jeg har flyttet til Oslo og begynt i ny jobb som sosiale medier-ansvarlig for NITO – Norges ingeniør- og teknologorganisasjon. Så langt har det vært en spennende og utfordrende jobb, og jeg har fått muligheten til å treffe en masse nye, flotte mennesker.

Det er ikke bare lett å være «bonde i byen». På den humoristiske siden brukte jeg min første dag nesten 40 minutter på å finne frem til jobb. I dag bruker jeg knapt 15.
Oslo er et stort sted for en fra landet, men byen byr på så uendelig mange muligheter. Mandag var jeg på gratiskonsert med DeLillos på St.Hanshaugen, et arrangement sponset av blant annet NITO Studentene. Blant sistnevnte gruppe finner jeg også den eneste kollegaen min jeg kan mobbe for å være yngre enn meg. Resten har en del mer år og erfaring å dele.

Det har skjedd mye i Oslo den siste tiden. Det grusomme som skjedde 22.juli, og alt det vakre som er vist siden. Det var sterkt å se alle rosene rundt om i byen. På vei til jobben går jeg forbi regjeringskvartalet, og byggene som står der som skjelletter uten sine vante vindu. Men likevel, til tross, holder folk motet oppe og smiler i gatene.

Jeg er glad for å bo i Oslo, og jeg elsker den nye jobben min. Jeg ser frem til et spennende år i Tigerstaden, og alt det måtte innebære.

Merket med , , ,

Elskbar ironi – Zuckerberg er nr. 1 på Google+

Til den kruttsterke og beksvarte morgenkaffen kan jeg i dagens New York Times lese at Mark Zuckerberg, altså Mr. Facebook, er den som har størst krets på det nye sosiale nettverket Google+. Med over 35 000 som «følgere», overgår han Google-grunnlegger Larry Page, som bare kan skryte av 24 000.

Det vites ikke om det er Zuckerberg selv som har opprettet profilen, men som vi ser, er hans eneste introduksjon «I make things». Er dette et mislykket forsøk på SoMe-espionage? I såfall feilet du, Mr. Zuckerberg. Uansett er det et herlig humoristisk innslag av livets egen lille ironi.

Google+ førsteinntrykk

I går fikk jeg tilgang på Googles nyeste hjertebarn: google+. Jeg har lekt meg litt med det nye sosiale mediet, men føler meg ganske så alene med en krets på hele fire(!) personer. Det er vel slik det er når man henger seg på i startfasen. Men har egentlig den nettbaserte sfæren plass til flere sosiale medier? Google+ gir uansett et godt, ryddig og enkelt førsteinntrykk, så jeg gir en +1 (som er google+ sin ekvivalent til facebooks «likes»).

«Google’s new social toy is essentially a Facebook Twitter hybrid with outstanding ease-of-use and eye-popping potential» skriver Jay Baer om google+. De tilbyr, i det sosiale aspektet, en enklere måte å dele bilder gjennom Picasa, samtidig som de har integrert «video hangout», som både kan sammenlignes med (og kanskje utkonkurrere?) Skype. Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvordan større organisasjoner kan benytte seg av denne tjenesten, da det vil være et innlegg i seg selv, men la oss bare si at google tidligere har vist seg å være svært gode på å skjønne hva som fungerer på nettet, og hva som ikke gjør det (Ja, jeg snakker om kalddusjen Google Wave).

Har du noen sinne irritert deg grønn over det idiotiske vennesystemet i Facebook? Eller at man må gjennomgå en reise som får Odyseen til å virke som en fisketur for å finne og redigere privacy settings? Her har google gjort god research, og bokstavelig talt funnet opp hjulet på nytt. For det er nettopp det vennesystemet er – kretser. Du kan nå fordele mennesker på blant annte «venner», «bekjente» eller «familie». Og det er nettopp her det geniale kommer: med et par enkle museklikk velger du hvem du vil dele hva med!

Så suma sumarum, hva synes jeg om google+? Jeg tror google kombinerer det beste fra flere verdener, og har laget et enkelt og brukervennlig sosialt nettverk. Det har definitivt et potensiale, så nå gjennstår det bare å se om «befolkningen» vil vokse. Mark Zuckenberg svetter iallefall godt om dagen:

Reklamer